Å tre inn i Operakjellerens spisesal er som å reise hundre år tilbake i tid. runde bord med hvite duker innrammet av veggmalerier, forgylt eikepanel, kassettak og lysekroner. Stedet er på mange måter det perfekte utgangspunkt for den svenske kunstscenen rundt forrige århundreskifte. Da flanerte kunstnere som Anders Zorn og Albert Engström i disse lokalene. De skålte og sloss, egoer ble blåst opp og de ble knust. Det mannlige geniet sto i sentrum. 

I dag er det en annen svensk kunstner, langt fra Operakjellerens larm, som har fått hovedrollen på den internasjonale scenen. Hilma af Klint regnes nå som en av de største svenske kunstnere gjennom tiden, nesten 80 år etter sin død. 

- Vi har måttet revidere historien rundt hvem som var først med abstrakt kunst. Man får en følelse av at alle gikk rundt i en svarthvit verden, og slik som hun jobbet med farger er ikke akkurat det man forbinder med kunst fra den tiden, sier Adam Lundgren når vi møter ham i en av salene, en etasje opp fra spisesalen. 

Adam spiller Hilmas bror, Gustaf af Klint. Søsknenes relasjon spenner over en lang tidsperiode, fra siste halvdel av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet. En periode hvor synet på kunst endret seg radikalt, modernismen fikk fast feste og de første skrittene ble tatt, på veien mot kvinnenes frigjøring i kunsten. Men til tross for kunnskapen vi har om Hilmas talent, får Gustaf aldri oppleve søsterens gjennombrudd. 

Adam spiller Hilma af Klints bror i Lasse Hallströms nye storfilm Hilma. 

– Seerne vil få se hvordan filmen gestalter det visuelle og hvilke fantastiske farger Hilma jobbet med. Hun var utrolig moderne i tanke og handling. 

Selv om Adam Lundgren ikke ser på seg selv som særlig kunstkyndig, opplever han at det er noe fortryllende med kunstscenen rundt forrige århundre. 

– Paris hadde vært en kul by å bo i da, byen har jo vært en kunstmetropol så lenge. Jeg besøkte Praha i sommer, og der hadde det også vært interessant å leve, men Paris var spesielt, det var så "absintig"!

Han stopper seg selv litt. 

– Men det er jo som hovedkarakterene i Woody Allens film "Midnatt i Paris" konstaterer - man romantiserer alltid over den tiden man selv ikke lever i.